bergtatt

(Publisert: 10.mar.2009 06:00 )

Debutalbumet til sørlandsgruppen Bergtatt føyer seg pent inn i en tradisjon som begynte med Folque og kulminerte (foreløpig) med Gåte.

Det er ikke vanskelig å la seg bergta (et dårlig, men opplagt ordspill) av dette albumet. Her er norsk folkemusikk blandet med rock, fremført med kraft. En perfekt kombinasjon når resultatet blir som her.

Gitaren er blytung, nesten metallisk. Vokalist Marianne Lia - det må jo bare være kvinnelig vokal til slik musikk - synger nynorske tekster og mestrer både de tunge og de langt roligere partiene.

Ja, for ikke alt er like tungt og riffbasert. Her er akustiske gitarer, orgel, fløyte, trekkspill, fele og mer til. Musikken veksler hele tiden, rolige partier avløses av dampveivalsgitar og tungt komp - og omvendt. Det låter dynamisk og friskt.

Og når låtene holder så høyt nivå som her, så kan Bergtatt trygt anbefales alle som har sansen for elektrisk folkrock.
- bt.no

Bergtatt "Røtter"

Omtale - 09.05.2009 - Skrevet av: Frank

Midt oppi et folkprog-kick som gikk over flere måneder kom jeg over denne gjengen fra Risør. Og siden de bar samme navn som en av tidenes beste svartmetalskiver måtte en jo sjekke dem nærmere ut.
Etter litt korrespondanse frem og tilbake kom det skive fra MTG, og selv om folkkicket kanskje var i ferd med å ebbe ut litt, har den fått mye spilletid her i huset. Etter at Gåte la fela på hylla har i hvert fall jeg savnet et band som tar litt tak i folkemusikken, og da mener jeg i begge betydninger, for det er definitivt tak i denne gjengen.

Selv om jeg her har nevnt Gåte, som er en nærliggende referanse, har Bergtatt flere strenger å gnukke på. Jeg vil si de har et noget annet uttrykk, tross alt. Om jeg skal namedroppe flere band så vil jeg si en musikalsk her kan finne elementer fra bl.a. Folque, Garmarna, Lumsk, Storm, Arcturus, samt det allerede nevnte Storås-bandet (og alt det er positivt ment), men altså, de har definitivt en egen identitet, spesielt med tanke på at de er tidvis tyngre enn alle de nevnte.

De kjører en fin miks av tradisjonelle folkeballader og egenskrevet materiale, og deres egne låter, slik som "Ægir" (som er den mest Gåte-fulle låta), doom-låta "Daudens Klør", "Attgangar" (fantastisk gitarsolo), "Åsgårdsreia" (ikke Lumsk-låta), instrumentalen "Mølla" (som har en fin Folque-vibb), "Nøkkerose" og...hm, det var visst de fleste det...ja, de fungerer absolutt utmerket de også, som dere kanskje skjønner.

Deres tolkninger av "Harpa" (fra Folque's geniale debut, her er det mere å ta av, hint-hint) og spesielt Garmarna's "Bläck" (hvor de tilfører låten en helt ny dimensjon i dynamikken, ved å gjøre den tidvis tyngre) er fine, og i mine ører gruser deres låtarrangement til "Kvinnemordaren" Folque's meloditolkning av historien om Svein Nordmann og Gunnbjørg.

Vokalist Marianne Lia har en litt upolert stemme som rocker bra, men som også funker bra på roligere låter, slik som nevnte "Bläck" og "Harpa". Den er kanskje ikke helt ferdigutviklet enda, men det er nære nok. Produksjonen er også litt upolert, og det kler egentlig bandets energiske uttrykk forholdsvis bra. Jeg har tilgode å høre bandet live, men om de klarer å gjenskape dette utrykket på scenen så er det bare å glede seg.

8.5/10 - Metal-Norge.com

Et meget interessant band De som syns Arve Tellefsen er en beinhard fyr med fele, skal slippe å lese resten av denne teksten.

Publisert 08.04.2009
Av Sølve Friestad

Bergtatt
røtter
mtg music


Syns du også at tekstlinjer som Suddiliduttandei er noe av det fresheste som kan synges i en folkemusikkinspirert låt, blir du nok heller ikke akkurat bergtatt av Bergtatts hardeste side.

Blant norske band som har latt seg folkemusikkinspirere, for så å kombinere hardere rock og folkemusikk, er Gåte og Lumsk to gode referanser.
Risør-bandet Bergtatt er hardere og mer rett frem enn Gåte, og beveger seg litt mer i to verdener med sin folkmetalrock. Bergtatt er også litt mer tilgjengelig enn Lumsk etter hvert ble. Etter hva jeg kan huske, kler Lumsk inn rocketoner i folkemusikk, mens jeg vet at Bergtatt kler folkemusikk inn i hardere rock og av og til litt metal. Det er en stor forskjell på dette, og selv om noen sanger er nydelige roligheter, er det også en del for fans av spennende og hardere musikk. Men i mangfoldets navn vil kanskje det meste glede.

Bergtatt høres ærlige ut. Det er tidvis hardrock og tidvis viser, men uansett hva slags uttrykk de formidler, er det likandes toner.
De mer rocka låtene har et ganske heavy sound på gitaren, men Bergtatt glemmer ikke av at de tross alt formidler folkemusikk som ofte passer best å være melodiøs.

Her finnes flere kjente folkeinstrumenter som: Dreielire, gambe, langeleik, trekkspill, fløyte (uten krem) og ikke minst et stilig pumpeorgel er bare noen av instrumentene som brukes for å formidle de folkelige uttrykkene.
Bergtatt har gravd i de norske røtter, og flere tekster og melodier er gamle greier, såkalt trad.
De som ikke lytter til Bergtatt kan bli skremt av både den tidvis intense og litt upolerte silkevokalen til Marianne Lia. Folk kan også lure seg selv til å tro at produksjonen skulle vært bedre. Akkurat dette kan være tilfelle, men i dette tilfellet er det en god greie. Rett og slett fordi både Bergtatt og produksjon er som et ferskt og sterkt øl som for eksempel en 2. edition bak en mørk horisont! Litt rått, litt udefinerbart, men allikevel fullt opp med gode smaker og evnen til å få den som smaker til å skjerpe sansene over tanker om modningsprosess.

Jeg er imponert over bandet, og over hvor store kontraster de har på de milde og mer rocka sangene. Albumet fikk karakter 1 på et nettsted her i Norge. Det ser jeg på som et hån mot bandet. Selv om ikke alle liker alt, vil de som ikke tåler rock oppdage flere fine bidrag. Det samme vil de tøffeste som bare skal ha rammel fra morgen til kveld.
Hvem er det som har puls, og som for eksempel ikke hører hvor mektig og stort det er med bl.a. Når eg døyr og den majestetiske Nøkkeroser? Snakk om å ha teft for gode melodier.
Sjekk samtidig Kvinnemordaren og Villemann og Magnhild, så er du igang.
5/5 - jbl.no