Domi

Ska-punk blir nevnt, jeg hører også masse finesser og trekker fram Primus og System of A Down som referanser.

Lybildet favoriserer detaljene, noe som betyr at de ikke er så altfor megatunge i bånnslammet. Men det er en musikkstil som ikke trenger de store veggene for å fungere. Her er trommene og vokalen godt tilgodesett i produksjonen, noe som gjør at gitarene av og til blir overskygget. Men riffene og melodiene fra seksstrengerne høres da når de skal, så det er en gjeng musikere som vet å mikse slik at låtene får det de trenger, og ikke et enkelt instrument.

Det går unna til tider, og i de kjappe partiene oppdager man at dette er flinke musikere. Når de arrangerer seg i motsatt hjørne, hvor cleangitar og lette trommer hersker, er det også helt tydelig at de har øvd.

Og Ska-Punk? Nei, vet du hva. Dette er systemofadown hardrock. masse gladpønk er på plass, det skinner gjennom på noen av låtene, da får jeg feel på en hybrid av Green Day og Toy Dolls. Den der var ikke dum, for banker du System of A Down ned i bøtta, rister godt og lenge, er det dette du får.

En noe lett produksjon, fin instrumentføring, spilleglede og, som de sier selv, et punkrock unikum. Selv er jeg ikke så glad i punken, men siden den er så happy og sprudlende, kan jeg takle disse 36 minuttene helt fint.

Over tid litt stressende å høre på, men dette er 100% sikker livemusikk og garantert suksess på vorspiel for alle unntatt innesnødde nisjeryttere som kun bare kjøper mørke, brutale saker. Karakteren er svak, men det holdt, objektivt sett, akkurat opp til en 7’er.

7/10 - www.heavymetal.no

Det relativt ukjente Lørenskog-bandet dOMi tar punkrocken et langt steg videre, og beviser at pønken slettes ikke er så død som noen vil ha det til.

En av grunnene til det, er at de har blandet elementer fra det meste som har rørt seg på opprørsmusikk-fronten i den moderne tid. Når man mikser den originale brit-punken med metall, poppunk, ska, hardrock og en håndfull folketoner, skulle man tro det ble litt vel massivt. Men nei da, bandet leverer elleve melodiske, balanserte låter med trøkk og tempo. De fleste låtene har også individualistisk budskap i kjent pønk-stil, og på låta "Duckie" tar de et oppgjør med fremmedfiendtlige, krigskåte Bush-venner, og viser samtidig fram sitt politiske standpunkt på en herlig frisk måte. Blant all den moderne punk-rocken som er på markedet, er det viktig å få fram dOMi's eksperimentelle sider, og at albumet "Welcome to annoying town" i aller største grad har et særpreg og en gnist man sjelden finner hos band i samme bås. På albumets eneste ballade, "Bendeco", spilles det solo med trompet og saksofon! Vokalkombinasjonene fungerer også utrolig bra, og fire sekunder med Guns'n Roses-gullkorn på låta "Gambia", som i mine øyne er albumets feteste, byr virkelig på elsk eller hat. Jeg synes i alle fall det er irriterende tøft.

4/5 - www.rb.no