F.A.C.E.

(Photos from the release-concert of their debut-album Triplets) - iTromso (Photos)

It’s a complex thing to look for dance music that contains a fine structure to it – a classical way of thought as regards forming all music neatly well with the lyrics, as opposed to the lazy abstractness used in computer synthesisers that are used to attract the musically dumb mainstream audience. Well, this Oslo-formed trio F.A.C.E. certainly provide a tint of hope for this forever evolving genre of music.

One of the key factors of “good” dance music is a subtle notion of suspense – the build up from a danceable faction of a piece to an energetic verse of uplifting electronics, suitable tempo and a bass that is able to mixes fluidly well with the entire composition. This, what I’ve just depicted, is what’s seen in a “good” dance song Run For Cover, which tags along pleasantly with the so-called “angelic” vocals, as Beatservice like to call it. I call it a maintained voice that doesn’t try too hard.

Then you have the Eurovision-style dance music, which portrays a real unidentified, audience-dependent genre that doesn’t contain an element of originality like Constantine. Saying so, the scheme that I follow to grade musicians’ pieces doesn’t fault it below fail but merely past the midway point.

All changes immediately after that piece with Let Go. A track that is slightly avant-garde with its appealing dance minimalism, yet consisting of the fine rules that are capable of grasping a majority of the market. This minimal piece resembles a small movement in the mid-80’s called quiet storm, which would feature slow-jams on midnight radio with the likes of Smokey Robinson and Marvin Gaye. Similarly enough, this contemporary appeal of a track would be a fine contender for beginning something similar on radio – fresh, easy-listen and doesn’t provide a rough bass-line that is somewhat intolerable.

I have a great deal of respect for this trio, especially for the well-educated leader Per Fox, the classically trained pianist. It all blends in well why few pieces are beyond the casual virtuosity of the popular dance artists in today’s scene. Unfortunately, I must emphasise on “few pieces” as majority of the pieces are, perhaps, too casual for my positive appraisal. Like Run For Cover and Let Go, Fox’s trio needs to come together and ponder about their underground-independent stylised electronics and develop it into something empowering to the listener as well as receiving acclaim from all critics and the laymen. By doing so, that’s when the they become the monopoly of the pop scene as well as their own specialities. - Misformusic.com

Tromsø har aldri vært fremmed for å gi oss finfin elektropop, og i år har det kommet mer i form av debutalbumet til F.A.C.E. Vi fikk servert en nedstrippet utgave av balladen Constantine da de besøkte Oslo sist.

F.A.C.E. har vakt oppsikt blant annet med debutsingelen Components de siste månedene. Nå er endelig debutalbumet, Triplets, i butikkene, og i forbindelse med dette slippet, spilte de en konsert på Rockefeller som oppvarming for I Blame Coco. Stings datter vettu. Hun er på bildet øverst i denne artikkelen til og med, men begynte dessverre ikke å synge med. For rett før de skulle gå på scenen fikk vi plassert bandet ved pianoet/spisebordet backstage på Rockefeller, hvor de ga oss en vakker versjon av albumsporet Constantine. Det var egentlig klar tale i anmeldelsen her hos groove.no nylig:

"Triplets er egentlig et must denne sommeren."

Her ser du noe av grunnen til det:

(video) - Groove.no

En av de underligste bandsammensetningene på lang tid leverer et overraskende helstøpt album stappet med lekker elektropop.

Der mange band på papiret kan være knallband, er det naturligvis mange tilfeller der dette ikke er tilfelle. Merkelige konstellasjoner og enda merkeligere utfall skjer titt og ofte. F.A.C.E. er definitivt en merkelig sammensetning av et band, med navn som Turdus Musicus, 22 og Kohib på samvittigheten. Heldigvis er dette ikke et prosjekt hvor identiteten fra nevnte band skal videreføres, og vi sitter med et produkt som er langt fra uttrykket samtlige.

Tromsøguttene Øivind Sjøvoll, Per Kristian Trollvik og Paulo Velasquez satser nemlig på svært så tilgjengelig elektropop her, og hadde en formidabel start med den lekre singelen Components i fjor. Det er riktignok lite som når helt opp til dette nivået på Triplets, men når det er sagt så har det blitt en plate som når opp til ambisjonene den setter for seg selv - noe som er litt overraskende når det dukker opp et par powerballader.

Ta for eksempel tittelsporet, hvor de har fått vokalbesøk av Aggie Peterson, bedre kjent som Frost. Det er en type elektropop-ballade som så altfor kjapt kunne blitt årets kleineste opplevelse. Tross dårlige odds har den blitt usedvanlig flott. På albumets siste spor, Bring Me Burdens, kan man høre hvordan det kan gå når det faktisk ender opp med å være kleint. Men i disse digitale dager kan man jo bare droppe en låt man ikke liker fra biblioteket og sitte igjen med et supert og spesialtilpasset sluttprodukt. Powerballadene her er uansett billige, på en positiv måte, nok til å besørge mang en fjortisforelskelse denne sommeren.

Etter at Bring Me Burdens er fjernet så får Full Force lov til å avslutte Triplets, noe som i det store og det hele er en mye bedre løsning. På den måten er det faktisk sjanse for at man ikke har nådd metningspunktet etter fullført lytting. Full Force er ved siden av singlene Components og Run For Cover albumets hit-alibier. Egentlig på et sånt nivå at jeg ikke kan skjønne annet enn at radiokanaler i hytt og pine burde gå bananas på spillelistene sine.

Men når nå all skepsis rundt denne merkelige kombinasjonen av mennesker i bandet er feid bort, og man har kommet over det noe håpløse bandnavnet, så er det godt å konstatere at Triplets har blitt en umåtelig lekker introduksjon til dette bandet. Like godt som det er å konstatere at dette ikke er proggete hardcore/elektronika, slik man kunne frykte fra sammensetningen.

Overanalysering er bortkastet her dog. Triplets er et enkelt album. Et svært enkelt album. Det krever egentlig null fra deg som lytter, og bygger opp under en komfortabel og bekymringsløs tilværelse hvor massive synther og ukompliserte beats er alt som betyr noe. Et sted hvor dansende føtter snakker til hodet, og ikke motsatt. Et sted helt uten synd og skam. For det er skamløst fra begynnelse til slutt dette, men ikke mer skamløst enn det burde være. Det har jo tross alt gitt oss en låt som Components, en av de herligste låtene utgitt i hele år her til lands.

Triplets er egentlig et must denne sommeren. - Groove.no

For de av dere som ikke har kommet dere ned til Hove enda, men fortsatt søker den gode festen og den gode stemningen, kan vi saktens anbefale I Blame Coco på Rockefeller. Oslo-baserte F.A.C.E varmer opp storstua. I Blame Coco + F.A.C.E, Rockefeller, kl. 20. CC: 250 ,- + bill.avg. - Smug

I all tåka og stresset mellom relansering av nettsida og ny utgave av SMUG på papir gikk F.A.C.E.'s nye musikkvideo oss hus forbi. Men her er den, ihvertfall. Bedre seint enn aldri. Videoen, som er for singelen "Components", er regissert av våre venner Andreas Grødtlien og Ida Thurmann Moe og er blitt hele to uker(ish) gammel. - Smug

Dette kan bli morsomt, for F.A.C.E. er visstnok kjent som et forrykende liveband, og skal ha gjort seg bemerket på blant annet Insomnia Festival (Tromsø), Riddu Riddu Festivalen (Kåfjord) og Oslo Fashion Week (Oslo).

F.A.C.E. fra Tromsø er en trio som består av Per Kristian Trollvik (vokalist i prog-pop-bandet 22), Paulo Velasquez (trommis i hardcore-bandet Turdus Musicus) og Øivind A. Sjøvoll (DJ, klubborganisator samt mannen bak elektronikaprosjektet Kohib).

Selv om de har andre musikalske prosjekt som krever sitt, så er F.A.C.E.-prosjektet deres felles hjertebarn. Sammen er det bare en ting som gjelder: upretensiøs synthpop, en livsbejalende hyllest til alt som er gøy!, melder Beatservice.

De spiller på SUNKISSED:live på Blå, lørdag 19. februar, og går på scenen 23:40 sharp. Det blir partystemning, sinnsykt trøkk, og vill poging fra dresskledde herremenn på scenen, lover trioen.

F.A.C.E. har gitt ut singlene “Components” og “Yes You Do” , og deres debutalbum Triplets kommer i slutten av april. - Vixen Magazine

Triplets på VG-lista Topp 40 Album - VG-Lista

– Vi har ikke en eneste fellesnevner, sier gutta i elektropoptrioen F.A.C.E., beskrevet som den underligste bandsammensetningen hittil.

For mens vokalist og låtskriver Per Kristian Trollvik er kjent fra progpopbandet 22 og Paulo Velasquez også spiller trommer i hardcorebandet Turdus Musicus, kommer Øivind A. Sjøvold fra elektronikamiljøet – der han er DJ, produsent og har sitt høyst kredible prosjekt Kohib.
Men musikken de lager sammen ble så fengende og skamløs, at de fikk platekontrakt etter sin første konsert – som var på Insomnia i 2009 – før det resulterende debutalbumet «Triplets» gikk rett inn på VG-listen i juni.

– Grunnverdien vår er at alt er gøy, vi hater ingenting, sier Per Kristian:

– Mange forguder tristesse. Men selv om man kan ha en kjip kveld kan man si det på en artig måte. Dette bandet er blitt min lykkepille.

Nattemoro på alvor
Trioen er fra Tromsø, men frøet til F.A.C.E. ble sådd i hovedstaden. Der bor Paulo, som fikk besøk av Per Kristian – og som sammen «drakk seg kanakas», som sistnevnte uttrykker det, en kveld.
Tilbake hos Paulo satte de seg til med kassegitar nattestid og spilte inn noen låter med tulletekster – og ikke nok med det; de la dem ut på nettet også. Ikke hvor som helst heller, men på «Urørt».

– Vi ble både anbefalt og radiospilt, ler Per Kristian, mens han rister lett på hodet over fyllemoroa som fikk konsekvenser.

Paulo røper at de allerede nevnte natt fant på både bandnavnet – og dessuten sjangeren, som de kalte for «audio Prozac». Men det var da Øivind kom med at det ble orden på sakene. For ikke å si musikken.

– Vi var som en unge med en ball som vi kastet i alle retninger, uten å vite hva vi skulle gjøre med den. Med Øivind kom strukturen, sier Paulo.

Trioen benket seg i Øivinds lille studio i Tromsø – angivelig en bod på seks kvadratmeter – og satte i gang. De beskriver det som et musikalsk overskuddsprosjekt. Per Kristian kan ifølge Paulo «lage popperler på løpende bånd», men sier selv han har musikalsk ADHD og går uhyre raskt lei når Øivind «prøver seg med lange elektronikastrekker».

Ingen fordommer
Den umake kombinasjonen er også mye av hemmeligheten til trioens musikk. For Per Kristian og Paulo tok med seg mye av rockeoppbyggingen i låtene med seg, ble instrumenteringen helt annerledes da de fikk selskap av Øivind.

– Det er så utrolig artig at vi ikke holder oss til en eneste mal. Vi har ingen føringer, alt er lov. Vi nerder på hvert vårt sted i en låt, sier sistnevnte.

– Vi tok ikke med oss en eneste fordom inn i dette fellesskapet, og lar ting skje, sier Paulo, før Per Kristian fastslår:

– Vi er skamløse, og det er derfor vi treffer så bredt. Metalhoder hører på oss, men det gjør også Melodi Grand Prix-fans som liker powerballadene våre, sier Per Kristian, som snakker suverent mest og ikke har noe i mot å bevege seg heller.

– Scenen er det eneste stedet jeg med god samvittighet kan danse til min egen musikk! ler han.

Mer til høsten
– Livebakgrunnen som Per Kristian og jeg har med oss fra før gjør F.A.C.E. til et solid liveband, sier Paulo. I disse dystre platesalgstider er konserter blitt et bands viktigste levebrød, og om det, sier Per Kristian nærmest begeistret:

– Jeg synes det er kult! For da må du levere live. Spillegleden er viktigere enn noensinne.

Det eneste hodebryet er hvordan F.A.C.E. live skal gjenskape platens tittellåt «Triplet», der sambygdingen Aggie «Frost» Peterson er gjestevokalist.

Debutalbumet ble sluppet så sent at de ikke rakk å få på plass mye av festivalsommeren, annet enn å gjøre Døgnvill på hjemmebane – og å varme opp for Stings datter i I Love Coco denne uken på Rockefeller i Oslo. Men det akter F.A.C.E. å ta igjen til høsten.

– Da slipper vi en EP for å holde trykket oppe og legger opp til mye live, lover de tre. - Nrk.no

Nå er gutta i F.A.C.E. ute med et helt album, ikke bare en låt.

Det begynte med at jeg og Paulo etter noen fuktige kvelder la ut noe ræl vi hadde laget på mac'en ut på Urørt. Men det viste seg at folk likte det, og så bar det av sted til Tromsø for å lage skive, forteller vokalist og låtskriver i F.A.C.E. Per Kristian Trollvik til Side2.

Ekstremvariant
Det er den korte varianten av historien, om elektropopbandet med base i Tromsø. Det så dagens lys for to år siden og består av en progrocker, en metaltrommis og et elektronikahode, som utover bandet «Shining» ikke klarer å komme på så mange felles bandreferanser.

Førstnevnte er Trollvik, den andre er Paulo Velasquez, mens tredjemann som kom til og la på beats på fyllevåset og skapte struktur (som gutta selv sier) er Øivind Sjøvoll. For et par uker siden slapp de debutskiva «Triplets», låter som er blitt til blant annet i Øivinds ministudio hjemme i kjelleren.

- Vi ga ut en singel i forkant av skiva, «Components», som ble brukt i en del store ekstremsportfilmer, som Eyes Wide Open og blant annet på Discovery. Ellers har vi jobbet med albumet, som har blitt en riktig liten perle, sier Øivind, mens Paulo legger til at de alle tre også har andre prosjekter og ting i livet - at F.A.C.E. egentlig er deres egen rekreasjonsgreie.

Rekreasjon
- Det er et overskuddsprosjekt, dette er ingenting vi må gjøre. Dette er noe vi har lyst til, fordi det er artig. Noen drar på trening for å føle seg bra, vi gjør F.A.C.E.

Gutta mener gleden kommer gjennom også til de som hører plata.

- Vi sensurerer oss ikke, dette er svulstige powerballader, men der vi har tilført noe nytt. Vi har aldri blitt sammenlignet med Röyksopp, selv om det er snakk om elektronika og Tromsø. Vi er ikke iskalde, vi har ikke det arktiske soundet, flirer Per, som forteller at tekstene tematisk dreier seg om hverdagssituasjoner, kjærlighet og venner.

- Vi har ikke som mål å redde verden, men det er ikke bare tull da.

Bred appell
Men gutta innrømmer lett at de har hatt flaks og støttespillere som har dyttet dem fram og opp. Noe som har resultert i blant annet oppvarmingsjobb for Coco, datteren til Sting, da hun spilte i Oslo denne uken. Senere i sommer står Døgnvillfestivalen for tur.

- Vi har bred appell, fra metallfolk til de som elsker MGP. Og live er vi opptatt av at det skal være spektakulært, vi er opptatt av det estetiske også, sier Per, mens Øivind legger til:

- Det er gøy å se at folk trekker på smilebåndet når de er på konsertene våre. Musikkbransjen er så mutt, og sur, man burde ha det mer gøy. - Side2.no

F.A.C.E. dro tilbake til dit det hele startet ett og et halvt år tidligere, skulle man tro at noe mirakuløst hadde skjedd i mellomtiden. Man skulle trodd at bandet hadde spilt mer enn en raus håndfull konserter, gitt ut et album med gode salgstall og blitt stjerner.

Den gang ei, men Driv tok i mot trioen som om de var helter. Vel fortjent også, for F.A.C.E. er det bandet i byen med størst potensial til å slå igjennom både nasjonalt og internasjonalt.

Trioen Sjøvoll, Velasquez og Trollvik har til sammen en god del sceneerfaring var diverse sideprosjekter og det showet de leverte i går var svært proft. For å gjøre det mer passende til scenen har de puttet inn flere liveelementer denne gangen.

Fakta er at F.A.C.E. har mange gode låter. Hitsene som vi kjenner fra før, ”Components” og ”Yes You Do”, ble svært godt tatt i mot med tilløp til allsang, men strengt talt spilte det liten rolle at publikummet ikke kunne låtene fra før. Det ble danset like hardt uansett.

Når det er sagt, savnet jeg Aggie Frost på scenen til duetten ”Triplets” og enkelte låter kunne vært kuttet ned i en livesetting. Men dette er pirking, for det er svært lite negativt å si om konserten.

F.A.C.E. er latterlig lett å like, dansbart og veldig lite pretensiøst. Vokalist Per Kristian Trollvik er vanskelig å beskrive uten å bruke klisjeen om at han var født til å gjøre dette. I et fabelaktig kostyme og med en skjør falsettstemme overvinner han de siste tvilerne.
Det eneste som er synd er at de ikke byttet om plassen i programmet med Fjorden Baby og spilte en time senere. Da hadde alt vært perfekt.

Debutalbumet ”Triplets” kommer i butikkhyllene 2. mai, og om det er noe i nærheten av hva vi fikk servert på Driv i går så anbefales det på det varmeste.
Blant annet den alltid like allsidige Mika Martinussen på bass og Velasquez som store deler av konserter var å finne bak trommesettet sitt.

- iTromso