Hoist!

Mine damer og herrer! En stor applaus til det norske bandet Hoist!

Hoist er det nyeste band ut i den usedvanlig vellykkede sjangerfusjonen jazzmetall. Uvanlig, og til tider ufrivillig komisk, men stilig som pokker. Dette er innovativt, imponerende og en soleklar innertier. Stian Leknes raspende orkerøst glir elegant sammen med Marita Røstad, og skaper råkul, Tom Waits-aktig blues, pompøse støyballader og eksperimentell jazz. Det krever et par spors tilvendingstid, men så er man helfrelst. Alt her er sort gull, men «Darkfriend» er kanskje hakket mer fengende og morsom enn resten.
Omtalt av: Anders Dalen - Hamar Arbeiderblad

Eit band med to medlemmar med røter i Norddalsfjorden er ikkje kvardagskost. Alessandro, perkusjon og Daniel Elide, trommer, deltek i dette spanande prosjektet/ bandet. Dei har båe to tidlegare vore involvert i fleire band/plater. Fortrinnsvis innan metal-sjangeren. Utan at eg har kunnskap til å gå inn i detaljane på desse.


No er ikkje denne plata heller kvardagskost. Eg trudde med utgangspunkt i brørne frå Nordalsfjorden sin bakgrunn at vi snakka om metal. Det er det eigentleg forsvinnande lite av. Då er det lettare å ty til bandet si eiga beskriving av plata: Vakker galskap, overjordiske støyballadar, skitten mudderblues eller utfordrande jazzmetal med ein tøddel av punk. Og eit særs dynamisk samspel mellom vokalistane. Stian Leknes med si grove stemme og jazzsangerinne Marita Røstad med si vakre, men likevel kraftige stemme, skapar noko du ikkje høyrar kvar dag. Bandet har elles røter i band som Pelbo, Highasakite, Desperado og Manifest.


Her er enkelte innslag av metal, som til dømes på refrenget på opningslåten ”At First”. Men som resten av plata blir også denne dominert av det fine samspelet mellom vokalistane Leknes og Røstad. ”Splinters” får meg til å tenke på duetten til Nick Cave og Kylie Minogue. Ein tanke eg får fleire gongar undervegs. Denne låten har piano som hovudinstrument, og ein lang svevande gitarsolo. Etter kvart tilset dei blåseinstrument på ein særs effektiv måte. Litt meir bluesgitarorientert på ”Darkfriend”. Og assosiasjonar til Patti Smith. I ein duett med Tom Waits. Igjen så stig det eit blåseinstrument opp av godlyden, og skapar endå meir godlyd.


”Lost & Found” er varare i uttrykket. Med eit særs fint refreng. Og der ein verkeleg oppdagar at Elide ikkje slår trommar. Han spelar på dei. Blåsarane er tydelegare på ”Rosemary”. Men dei dominerar ikkje berre, dei understrekar. Men bruken av flugabone her er særs effektiv. ”Intermission” er eit kort mellomspel. Med piano og sakral koring . På ”No Medication Blues” tek det laus igjen. Vokalframføringa seier metal, men bruken av flugabone ståbass gjer at det blir noko heilt anna. Det er ikkje blues, for all del. Men rock med visse innslag av jazz. Uansett platas tøffaste og beste låt. ”Room 123” plasserar dei attende på balladesporet igjen. Og Tom Waits er knapt meir til stades enn her. Men han blir mjuka opp av Røstad si vakre vokal. Saman med Leknes leverer ho platas sterkaste songprestasjon. Dei fortset på same sporet på ”The Murders You Did Not Write”. Og denne gongen er vokalen gjennomgåande mindre aggressiv. Det er rett og slett hjarteskjerande nydeleg. Og her lar dei

både flugabone og tuba verkeleg komme til sin rett. ”Bleeding Neon” er platas mest bluesy låt. Rocka med rivande gitarar og innslag av jazz. Fin call and response vokal på versa. Nok ein ballade i ”Unchained”. Og sjølv om dei brukar noko som høyrest ut som plystring, held dei seg i god avstand frå å likne på Scorpions. (Det skulle tatt seg ut) Inderleg vokal frå båe vokalistane. Fin smakfull gitarsolo som avslutting.


”Time Has Come” avsluttar plata, og er ein ganske barokk låt. Sjølv om vokalane er metal. No fyrar dei laus nokre rivande gitarar mot slutten, men inntrykket ein sit igjen med etterpå er langt frå metal.


Dette er ei veldig bra plate, og for å være ærleg så overraska ho meg kraftig.
- Firdaposten

Med forlokkende toner inviterer Hoist! oss inn i sitt eventyrlige univers der kontrastene dominerer.

Hoist! – Blæst – 8. februar 2013

Hoist! (ja, med “!”) er et band med musikere fra både Trondheim og Oslo, noen blant annet fra jazzlinja på NTNU. Nylig var de i Frankrike for å spille inn låter til sitt nye album Ami Noir, som ble sluppet 4. februar. Skiveslippen ble fulgt opp med releasefest først i Oslo og deretter på Blæst her i Trondheim.

Bandet består av de to vokalistene, Stian Leknes og Marita Røstad, og fem andre musikere. Blant instrumentene på scenen denne kvelden var gitar, piano, tuba, kontrabass, trommer og en imponerende mengde andre perkusjonsinstrumenter. Sammen er de med på å gi et variert lydbilde og god stemning, både på scenen og blant publikum.

Det hele starter med en rolig ballade. Leknes’ grove røst får hele rommet til å virke som fortryllet. Røstad står for vakkert pianospill, men etterhvert overtar hun, med sin vakre, klare stemme, rollen som vokalist. De to vokalene er skarpe motsetninger, og gjør det hele enda mer mystisk. Brått går den sarte balladen over til mer aggressiv metall, og med ett brytes forhekselsen. Det er som om energien til de på scenen sakte, men sikkert, sprer seg utover menneskemengden. Her kommer også resten av bandmedlemmene inn for fullt. Tilstedeværelsen til bandet og dynamikken dem i mellom imponerer.

Sjangergrenser virker ikke å være noen begrensning for Hoist!. Blant det vi fikk høre i løpet av kvelden var kraftfulle metallsanger, aggressiv blues og vakre ballader. Også her står kontrastene sterkt. “Unchained” var kveldes høydepunkt hvor de store forskjellene i vokalene virkelig var med på å fremheve unikheten til de begge. De to stemmene utfyller hverandre bra, og sørger for at balansen opprettholdes i lydbildet.

Hoist! er rett og slett noe utenom det vanlige med sine tøffe motsetninger og unike stil.
- www.dusken.no

Hoist! er restene av Tom Waits-coverbandet Earth Died Screaming, og blir nesten som en slags supergruppe å regne i Trondheim, med Alessandro Elide og Stian Leknes fra Manifest, Kristoffer Lo fra blant annet Pelbo, Sunswitch og Yodok, jazzsangerinnen Marita Røstad, Kurt Sprenger fra Desperado og The Daily Hum samt Daniel Elide og Magnus Mortensen fra The Daily Hum. Denne gangen har de også med seg Frode Schei Rystad og Erik Chan fra The Daily Hum på trompet og trombone. Ja, det låter svært.

I løpet av konserten blir vi tatt med gjennom alt fra dypmørke ballader til partier som kunne gjort seg nede på Verkstedhallen om en drøy måned. Stemmene til Leknes og Røstad kler hverandre utrolig godt, og tross alle kontrastene i enkeltelementer og store dynamiske sprang, klarer bandet å fremstå som en solid helhet med store mengder energi og spilleglede. Det er ingen tvil om hvem som er inspirasjonskildene til dette bandet, og det legges det heller ikke skjul på fra bandet sin side, men med et såpass gjennomarbeidet uttrykk som den gjengen her klarer å skape, er det liten tvil om at det er Hoist! som står på scenen og ingen andre.
Det eneste som manglet var et ordentlig piano i stedet for el-pianoet. Gjerne med noen majestetiske lysestaker på. Samt litt mer bunn i kontrabassen. På de låtene hvor Kristoffer Lo bytta ut tubaen til fordel for noen fantastiske flugabone-soloer var det litt lite mage igjen i lydbildet, uten at dette hadde noe å si for energien vi ble overøst med. Alt i alt ble dette en kjempekveld og jeg gleder meg til å se og høre mye mer fra disse folka. Gjerne med enda mer galskap og kontraster. - Kakaomusikk.no

Hoist! leverer et dynamisk og feiende flott sceneshow denne torsdagskvelden på Blæst. Det er en musikalsk erfaren gjeng som står der oppe blant persiske tepper og retro lampeskjermer. De greier å slippe seg løs og skape en lett, god og personlig stemning hele konserten gjennom. Låtene som presenteres spriker fra lange og episke ballader til heftig og eksperimentell jazzmetal. Gjengen i Hoist! har nettopp vært i Frankrike for å spille inn sitt debutalbum, Ami Noir, sammen med den meritterte produsenten Oz Fritz. Fritz har jobbet sammen med blant annet Tom Waits og Iggy Pop. Plata skal etter planen utgis i løpet av 2012.

Kontrasten som skapes mellom Stian Leknes’ grove og fremtredende røst og Marita Røstads lyse og sjelfulle stemme fungerer veldig godt for meg og jeg mener at dette er noe som er med på å skape en slags original særegenhet for Hoist! i forhold til andre band i jungelen av musikk som finnes der ute. Kurt Sprengers gitar er tydelig markert og trer virkelig frem der det er nødvendig. Jeg legger spesielt merke til et vakkert parti hvor han nærmest imiterer fiolinlyder ved hjelp av en effektpedal og en velplassert vibrato. Jeg blir også utrolig glad når jeg ser blåsere på scenen. Øynene mine ble åpnet for blåsere da jeg så den fantastiske filmen «The Blues Brothers» som femtenåring, og de har vært vidåpne siden den gang. Det Kristoffer Lo gjør på scenen, både med flugabonen og med tubaen, er lydmessig såpass markant forskjellig fra det andre som foregår der oppe at det kommer veldig godt frem. Alessandro Elide på perkusjon og Daniel Elide på trommer støper en solid grunnmur med sitt arbeid. Det er følelsesladet og svinger til tider skikkelig. Magnus Mortensen på kontrabassen gjemmer seg avslappet i et hjørne hvor han lirer av seg bass- og vokallinjer. Høydepunkter for meg personlig denne kvelden var den tunge og mørke «No Medication Blues» og episke «Unchained».

Publikum var ikke akkurat ekstatiske, men det så ut som folk hadde det kjempefint og stemningen tok seg naturlig nok opp utover konserten. Vi fikk også et ekstranummer til slutt. Jeg storkoste meg i alle fall og synes det leveres en helhetspakke som virkelig overbeviser. Jeg er spent på å følge med på hva framtiden bringer for Hoist! med tanke på albumdebut og eventuelle turneer. - http://www.iconmusicmag.com