Susanne Sundfør

Susanne Sundfør byr på stor popkunst.
ALBUM: Det er lenge siden jeg har blitt så satt ut av en poplåt som da jeg hørte singelen fra Susanne Sundførs «The Brothel»-album. Et monumentalt stykke popkunst, ulikt det meste vi ellers hører nå til dags.

Forventningene ble dermed skrudd høyere enn hvelvingene i Vigeland-mausoleet, og nesten ukentlig har vi sendt e-poster til plateselskapet med ønsker om å få høre mer fra platen. Ikke i dag heller, nei?

Dyster grunnstemning
Men mandag kommer omsider «The Brothel», det Lars Horntveth-produserte konseptalbumet om menneskets mørkeste drifter, med bordellet som kulisse for å granske begjær, lyster, frykt og grådighet.

Grunnstemningen er naturlig nok også ganske dyster; en gotisk atmosfære paret med åttitallsestetikk à la Depeche Modes «A Broken Frame». Det innebærer strykere og Sundførs helt uovertrufne, sakrale stemme i kombinasjon med masse romklang, militante trommer og tung synth.

Noen av arrangementene virker kanskje malplasserte i starten - og de vil nok forundre Carol King-glade femtiåringer som trykket den mye streitere debuten til sine bryst.

Heldigvis bidrar gjentatte lyttinger til at det ikke er noen tvil om at de voldsomme ornamenteringene er del av en større plan.

Og at de har et formål.

Krevende pop
For dette er ikke bakgrunnsmusikk, men mektig og tidvis krevende pop. Dette er ikke noe man fordøyer kjapt, halvt interessert over middagstallerkenen.

Tvert i mot krever «The Brothel» en innsats fra lytteren.

Og her ligger også noe av utfordringen ved et såpass ambisiøst prosjekt som dette: Å finne det rette møtepunktet mellom Sundførs låtskrivertalent og hennes store ideer.

Poenget er jo at dette skal låte stort, noe som også får frem det beste i stemmen til Sundfør, men samtidig er det passasjer som kanskje føles noe trange i dette mørke universet.

Sånn sett er «It's All Gone Tomorrow» et nøkkelspor. Ved første lytt virker det overprodusert og nesten irriterende eksentrisk med massevis av stryk i alle retninger, synther og hakkete trommemaskiner. Etter hvert vokser likevel selve låten sammen med alt det omliggende, noe som ender med å styrke den.

Man kan sikkert argumentere for at sangen ville vært bedre i nøktern piano og gitar-kledning, her vil nok fansen dele seg i to leire, noe som også gjelder for «Turkish Delight», «Lullaby», «Oh Master» og singelen. Selv mener jeg tvert i mot at dette er løst som stor popkunst, fundert på et ønske om noe større og mer varig enn radiohitter og cash i kassen.

Stor tematikk
Enkelte øyeblikk nærmer seg likevel en Dollie DeLuxe-aktig dramatikk, noe som ikke alltid faller like heldig ut, som for eksempel på «Black Widow». Her det vanskelig ikke å tenke på «Which Witch» — blant annet på grunn av de senmiddelalderske assosiasjonene og popopera-vokalen.

Men det teatralske er en viktig del av «The Brothel»; da må man tåle å ta med seg litt av den slags også.

I det hele speiler Susanne Sundførs andre studioalbum en helt spesiell stemmeprakt og særegne låtskriverevner, i tillegg til nysgjerrighet og evne til å utforske vond, stor tematikk. Dette er garantert ikke en av de platene som blir liggende og støve i bunken.

«The Brothel» blir man ikke fort ferdig med. - Dagbladet

orske Susanne Sundfør har med udgivelsen af sit andet album, The Brothel, danset på anmelderroser i hjemlandet, hvor pladen har fået det ene positive ord efter det andet med på vejen. Nu er albummet så udkommet herhjemme, og det er ganske tydeligt, at nordmændene ikke har ramt helt forbi med deres bedømmelser. The Brothel er en eminent størrelse, hvor Sundfør dyrker det stille og det storladne i et musikalsk drømmeunivers, der både formår at prikke nænsomt og sætte pulsen i vejret på lytteren med storladne og voldsomme arrangementer. Alene kontrasten mellem pladens to første numre, The Brothel og Lilith, er slående, men det på en måde, så det ingenlunde går ud over homogeniteten på albummet, der både formår at eks- og implodere i frydefulde og billedskabende arrangementer fra start til slut. Der er dog også tid til at dvæle ved det fascinerende i en melodis enkelhed, og forskellige genrer væves mesterligt ind i og ud af albummets særegne verden. Det er stærkt stemningsskabende og absolut pragtfuldt. Fem funklende stjerner herfra. - www.gaffa.dk

Den unge sangerinde og sangskriver Susanne Sundfør har med »The Brothel« taget sine landsmænd og -kvinder med storm.

Smukke, lavmælte sange påført minimale, håndspillede arrangementer og sunget med en grådkvalt inderlighed. Hun blander pop, folkemusik, klassisk m.m. Og det er slet ikke til at høre, at Sundfør har alt andet end år og dag på bagen, så rutineret og ambitiøst er hendes udtryk, så fermt kontrolleret er hendes stemme og tangentanslag. Når hun er bedst, samles vemodige følelser til en knytnæve i maven og hendes fine stemme og vokalarrangementer får kuldegysningerne til at pible ned ad nakken. Når hun er værst, savner sangene grundgode melodier og naturlig forløsning, hvorfor »The Brothel« er en skive, der balancerer på en knivsæg mellem det fantastiske og det anstrengte. Heldigvis tipper Sundfør mestendels til den gode side.
- Berlingske Tidende

Now, this was a pleasant surprise. The queues for Wild Beasts were near-monumental and deservedly so, but I fancied a sit down to some Norwegian music (as has been the case a lot quite recently) and, thank the lord, Sundfør's performance at the Unitarian Chapel didn't fall short. 'Haunting' was one word you could use to describe her rolling vocals and languid musical formations, which she plays out in full without so much as a break for breath in between each and with only a portable-organ type instrument for accompaniment. Morose. - drownedinsound.com